I februar skal me ut å spele litt med SalmeKlang, og eg gler meg. Først skal me spele i Oslo, i Majorstuen Kirke. Det er noko med å spele i sitt eige nabolag… Så tek me turen til Bamble, og så fyk me mot sør, og til Kristiansand. Det er alltid kjekt å spele i Kristiansand, det var jo der me først fann ut at me skulle spele i lag. Åtte år har gått, det er heilt rart å tenkje på. Om du vil kome og høyre på er du hjarteleg velkomen, og meir info finn du på facebooksida til SalmeKlang, eller på heimesida vår. Om du synast det blir reint for mykje så har eg ei lita oppsummering her:
12.februar Majorstuen Kirke
13.februar Bamble Frikirke
14.februar Kristiansand Bedehus
Her er me veldig glade, og VELDIG klare for å gå på scena.
Så var hun der igjen. Ved frokostbordet hans. Han serverer kaffe, i den grå koppen, den med hunden på. Sterk og svart kaffe, rykende varm, akkurat sånn som hun vil ha den.
For han vet jo det.
Det var i det øyeblikket han hadde lært seg å puste igjen. Da han endelig hadde lært seg å sove uten knyttede never, uten å være på vakt for lysende mobilskjermer, uten å lytte etter forsiktige bank på døra. Da han klarte å gå forbi stamkaféen deres, og da han klarte å høre på The Band igjen. Det var da hun kom tilbake. Uten forvarsel. Slo ned som et lyn i hans tapre forsøk på hverdag.
Hun sa at det var for hans skyld. At han ville få det bedre hvis han slapp å ta hensyn til hennes flyktighet. At det beste for ham var at hun dro, at hun fant et annet frokostbord, et annet band, en annen kopp. Hun hadde ingenting å gi. Han hadde smilt og sagt at hun var så klok, og at han også hadde tenkt i de baner, og at han var glad for at de var enige.
Han lå i senga i to uker etter at hun dro.
Hun kom tilbake som om ingenting hadde skjedd. Hun viser frem bilder fra gårsdagens fest, og forteller at hun har fått tak i en vintage vinterkåpe på loppemarked. Hun spør om påfyll av kaffe, kommenterer at han har fått ny kaffekvern og blunker til ham når han skjenker oppi koppen.
Så var han der igjen. Han kjenner det i tærne. Det begynner å krible, sakte. En lett skjelving i knærne, han må støtte seg til bordet. Det dunker i tinningen. Han mister pusten, lukker øynene, og lar seg falle bakover.
4.september kom singelen «Hav og fjell» ut på Marigram Records. Me feira songen med ein sleppfest på Caféteatret 10.september, og det blei en kveld me alltid vil hugse.
«Hav og fjell» handlar om å ta farvel. Når fjellet blir for høgt til at du kan makta å ta deg over, og når havet blir for djupt for deg. Kva sit du igjen med då? Kva gjer du, når stemma som kviskra store ord berre blir taus? Når det meste blir sagt når ingen klarar å seie noko? Når du hadde opna døra på gløtt, sto der og venta. Tok deg sjølv i å tenkje at kanskje, kanskje skal eg opna døra berre litt til. Og kjensla du fekk, då du forsto at det var no det var over.
Aldri er fjellet så uoverkommeleg som då. Ingen båt kan ta seg over sånt eit hav.
Takk til alle som kom for å høyre på oss i Stockholm, Örebro og Oslo. Det var ei kjekk helg, og det beste er at no kan me gjere noko for ungane i Jimba, Kenya.
Ellers skjer det mykje. BLAA har spela inn musikkvideoar, planlegg singelrelease, og SalmeKlang legg nye planar for konsertar og prosjekt.
2015 er her snart, og eg har begynt å legga planar. Min første solosingel kjem allerede 15.januar, han heiter «Off we go» og handlar om det å ta ansvar for seg sjølv, kome seg ut av gamalt rot og berre sette standarden for livet ein vil ha. Eg gir songen ut på labelen min, Marigram Records.
Bilete: Jenny Solem Vikra/Minsk
Styling: Bjørn H. Handeland
Design: Gisle Haaland
