Mari Klingen

Her er historia bak BLAAs nye song «Noko».

Så var hun der igjen. Ved frokostbordet hans. Han serverer kaffe, i den grå koppen, den med hunden på. Sterk og svart kaffe, rykende varm, akkurat sånn som hun vil ha den.

For han vet jo det.

Det var i det øyeblikket han hadde lært seg å puste igjen. Da han endelig hadde lært seg å sove uten knyttede never, uten å være på vakt for lysende mobilskjermer, uten å lytte etter forsiktige bank på døra. Da han klarte å gå forbi stamkaféen deres, og da han klarte å høre på The Band igjen. Det var da hun kom tilbake. Uten forvarsel. Slo ned som et lyn i hans tapre forsøk på hverdag.

Hun sa at det var for hans skyld. At han ville få det bedre hvis han slapp å ta hensyn til hennes flyktighet. At det beste for ham var at hun dro, at hun fant et annet frokostbord, et annet band, en annen kopp. Hun hadde ingenting å gi. Han hadde smilt og sagt at hun var så klok, og at han også hadde tenkt i de baner, og at han var glad for at de var enige.

Han lå i senga i to uker etter at hun dro.

Hun kom tilbake som om ingenting hadde skjedd. Hun viser frem bilder fra gårsdagens fest, og forteller at hun har fått tak i en vintage vinterkåpe på loppemarked. Hun spør om påfyll av kaffe, kommenterer at han har fått ny kaffekvern og blunker til ham når han skjenker oppi koppen.

Så var han der igjen. Han kjenner det i tærne. Det begynner å krible, sakte. En lett skjelving i knærne, han må støtte seg til bordet. Det dunker i tinningen. Han mister pusten, lukker øynene, og lar seg falle bakover.